Tradisjoner fra Lofoten
Skrei og tang – Lever gamle lofottradisjoner enda?
Livet i Lofoten har alltid vært tett knyttet til havet. Her har lofotværinger levd side om side med bølgene siden stenalderen. Det er funnet bevis på bosettinger på øyene fra jernalderen, gjennom vikingtiden helt opp til i dag.
I over et helt årtusen har folk her fulgt torskens årlige vandring. Hver vår kommer langreist skrei (arktisk torsk) sør fra barentshavet. Kaiene fylles med fiskebåter, mannskap og liv, og fiskeriene bugner med fisk. Gjeller fulle av skrei til tørk ligger spredt over øyene. Det er sommersola, regn og kystvind som foredler tørka torsk til tørrfisk, en ettertraktet delikatesse over hele verden. Norsk tørrfisk er overraskende nok del av tradisjonsmat i Portugal, Italia og Nigeria, der mesteparten av eksporten finner vei.
Tørrfisk fra Lofoten har blitt tildelt “PGI” Status, eller Protected Geographical Indication. Akkurat slik som parmaskinke, champagne og fetaost må stamme fra bestemte geografiske områder, kommer all autentisk tørrfisk fra lofoten. Skreifiske, og resten av tørrfiskindustrien er en videreførelse av en eldgammel tradisjon, og er like essensielt i dag som det var for tusen år siden.
Det er imidlertid ikke kun gjennom skreifiske at vi er tilknyttet fortida vår. Vi vet fra flere kilder at vikingene var glad i å spise tang, og helst som ølsnacks. Tørket søl har en nøttete, bacon-lignende smak som visstnok skal ha passet perfekt sammen med øl, eller mjød som vikingene ville ha foretrukket det.
Vi finner søl i forskjellige kilder fra denne tida, blandt annet i den kjente sagaen om Egill Skallagrimsson, Egilssagaen. I et av versene bestemmer en sorgfylt Egill seg for å sulte seg etter at sønnen dør. Datteren hans, Thorgerd, visste faren var en sta mann, og bestemmer seg for å lure ham. Hun lover han en snar og smertefri død om han bare spiser litt søl. Etter Egill hadde spist den salte tangen, lurer hun ham til å drikke et glass melk. Den foryngende kraften i melka og tangen gav Egill livslysten tilbake, og han levde videre til å bli en berømt skald.
Egill var sant nok fra Island, men det å spise tang var like populært på andre siden av havet, her i Norge. Det er blitt sagt at vikinger på tokt og reiser tok med tang som proviant, trolig fordi de visste det ville beskytte mot sykdom og plutselige sultanfall. Mouritsen et al skriver:
“Nordmenn… spiste fersk søl bakt i brød, og tørket og saltet søl som en type snacks. For å tilberede et måltid blandet man tang med smør eller dyrefett, og serverte det med tørkede eller ferske poteter og neper. En annen måte å tilberede tang på var å koke det sammen med melk, eller å putte det i smør. Man kunne også spe ut brødet med søl for å drøye melet. Norske vikinger tok trolig med seg tørket tang som provisjon på lange reiser, kanskje fordi de innså at det ville beskytte dem mot skjørbuk.” (Oversatt fra engelsk.)
Et sted langs veien glemte vi tradisjonene våre rundt tang, og bruken ble begrenset til gjødsel og dyrefor. Kanskje er det på tide med en tang-renessanse, i en tid der andre gamle tradisjoner som skreifiske stadig er en viktig del av livene våre. Med dype røtter i norsk historie og mattradisjon, har tang absolutt fortjent sin plass i det nordiske kjøkken, og vi er stolte av å kunne gjenopplive denne tradisjonen.